"Wow, det hadde jeg virkelig ikke trodd!!!"

Jeg sitter inne med enorm frustrasjon, og endelig, p en busstur p vei til Oslo-traktene finner jeg tid og energi til skrive et innlegg om et tema som engasjerer meg ubeskrivelig mye; Norges jantelov.
Hva slags ambisjoner og ml setter mennesker seg, og hvorfor er det ingen som tr forvente suksess? For meg ligger problemet i begrense drmmene mine, ikke dempe de. Jeg klr i hendene etter utrette noe, men har vansker med finne ut hvor jeg skal begynne, ikke gjre ferdig et prosjekt og vre ferdig med det.

Jeg gjorde som mange andre igr, satt benket foran tv'n med godteskla i fanget og s p spellemannsprisene bli delt ut en etter en. Norge har et fantastisk spenn med dyktige artister i alle sjangre, og jeg vil ndig generalisere, det er ikke meningen med innlegget vre rappkjfta, men nr ihvertfall 4 vinnere av en spellemannspris starter takketalen med si: "Wow, det hadde jeg verkelig ikke trodd", s mtte jeg skrike til mor og rske meg i hret.
For det frste: er du nominert, s er det fordi du har gjort en betraktelig god jobb, og en jury bestende av et profesjonelt panel mener at du fortjener en utmerkelse.
For det andre: det er ikke s fryktelig mange nominerte i hver sjanger, s det er allerede hy sannsynlighet for at du vinner en pris.
For det tredje: bare det bli nominert br vre god nok grunn til innse at forberede seg p en tale er kanskje ikke s dumt, OG vre stolt av sin egen innsats.

Jeg kan komme p flere punkter, men jeg er redd for havne p jordet med hele poenget: HVORFOR UNNER DU DEG IKKE ET KLAPP P SKULDEREN, AV DIN EGEN HND?

Det er helt i orden ikke ha hye forhpninger eller ikke nske bermmelse, men nr du fr det, s synes jeg det er svrt viktig vise takknemlighet, sklart ovenfor andre, men frst og fremst for deg selv. Du har antakeligvis jobbet deg selv opp og viet store deler av livet til en lidenskap bare du selv vet hvor mye er verdt. Det er lov vre stolt p vegne av deg selv, og tro p at du har kommet med noe revolusjonerende og prestisjefullt.

Envy, eller n som de har byttet navn til .. h, Chris & Vinz (?husker ikke i skrivende stund, og tr ikke g ut av innlegget), har en fantastisk optimistisk og mlrettet framtoning. Jeg vet ikke om man m vre s ambise, det er jo opp til hver enkelt, det er bare det at for meg handler musikkbransjen om konkurranse og utholdenhet, og ved ha den optimistiske kraften de har, s nr de s langt de vil, og det kuleste er at de forventer det!

Jeg hadde tenkt til nye meg med en status p Facebook, men dette emnet krevde litt mer... Innlegget er ment for gi en 'peptalk' , ikke klage p alles takketaler og vre meggete. Hper med dette at selvtilliten til Norges Folk har kt med et par hakk.

Du kan klare hva du vil, nr du vil: forvent det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ingeborg

Ingeborg

23, Vler i Hedmark

Hi everyone. I'm finally making it easier for every human on earth to read my highly spontaneous an nonsense blog. I've had my beloved chicfactory since I was about 17, so just because I say it's weird and stupid doesn't mean you can too. Having that said, please laugh and cry, let my words inspire you to FEEL something, PLEASE. Or else all of this goes to waste. We're talking about my time and priorities, guys. Enjoy my life in New York. Follow me on instagram: ingebokka

Kategorier

Arkiv

hits