"Wow, det hadde jeg virkelig ikke trodd!!!"

Jeg sitter inne med enorm frustrasjon, og endelig, på en busstur på vei til Oslo-traktene finner jeg tid og energi til å skrive et innlegg om et tema som engasjerer meg ubeskrivelig mye; Norges jantelov.
Hva slags ambisjoner og mål setter mennesker seg, og hvorfor er det ingen som tør å forvente suksess? For meg ligger problemet i å begrense drømmene mine, ikke å dempe de. Jeg klør i hendene etter å utrette noe, men har vansker med å finne ut hvor jeg skal begynne, ikke gjøre ferdig et prosjekt og være ferdig med det.

Jeg gjorde som mange andre igår, satt benket foran tv'n med godteskåla i fanget og så på spellemannsprisene bli delt ut en etter en. Norge har et fantastisk spenn med dyktige artister i alle sjangre, og jeg vil nødig generalisere, det er ikke meningen med innlegget å være rappkjæfta, men når ihvertfall 4 vinnere av en spellemannspris starter takketalen med å si: "Wow, det hadde jeg verkelig ikke trodd", så måtte jeg skrike til mor og røske meg i håret.
For det første: er du nominert, så er det fordi du har gjort en betraktelig god jobb, og en jury bestående av et profesjonelt panel mener at du fortjener en utmerkelse.
For det andre: det er ikke så fryktelig mange nominerte i hver sjanger, så det er allerede høy sannsynlighet for at du vinner en pris.
For det tredje: bare det å bli nominert bør være god nok grunn til å innse at å forberede seg på en tale er kanskje ikke så dumt, OG være stolt av sin egen innsats.

Jeg kan komme på flere punkter, men jeg er redd for å havne på jordet med hele poenget: HVORFOR UNNER DU DEG IKKE ET KLAPP PÅ SKULDEREN, AV DIN EGEN HÅND?

Det er helt i orden å ikke ha høye forhåpninger eller å ikke ønske berømmelse, men når du får det, så synes jeg det er svært viktig å vise takknemlighet, såklart ovenfor andre, men først og fremst for deg selv. Du har antakeligvis jobbet deg selv opp og viet store deler av livet til en lidenskap bare du selv vet hvor mye er verdt. Det er lov å være stolt på vegne av deg selv, og tro på at du har kommet med noe revolusjonerende og prestisjefullt.

Envy, eller nå som de har byttet navn til .. Ååh, Chris & Vinz (?husker ikke i skrivende stund, og tør ikke gå ut av innlegget), har en fantastisk optimistisk og målrettet framtoning. Jeg vet ikke om man må være så ambiøse, det er jo opp til hver enkelt, det er bare det at for meg handler musikkbransjen om konkurranse og utholdenhet, og ved å ha den optimistiske kraften de har, så når de så langt de vil, og det kuleste er at de forventer det!

Jeg hadde tenkt til å nøye meg med en status på Facebook, men dette emnet krevde litt mer... Innlegget er ment for å gi en 'peptalk' , ikke klage på alles takketaler og være meggete. Håper med dette at selvtilliten til Norges Folk har økt med et par hakk.

Du kan klare hva du vil, når du vil: forvent det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ingeborg

Ingeborg

23, Våler i Hedmark

Hi everyone. I'm finally making it easier for every human on earth to read my highly spontaneous an nonsense blog. I've had my beloved chicfactory since I was about 17, so just because I say it's weird and stupid doesn't mean you can too. Having that said, please laugh and cry, let my words inspire you to FEEL something, PLEASE. Or else all of this goes to waste. We're talking about my time and priorities, guys. Enjoy my life in New York. Follow me on instagram: ingebokka

Kategorier

Arkiv

hits